Å feie i boden

Bilde: EPA/Scanpix, av Joel Carrett.

I England, hvor sporten oppsto, er det et gammelt ordtak: «Fotball er et gentlemanspill som spilles av bøller, og rugby er et bøllespill som spilles av gentlemen.»

For å lære mer bestemte vi oss for å følge Rugby-VM. I tillegg til intensiteten i spillet og det totale engasjementet og lidenskapen fra alle som var der, ble vi slått den sterke lagånden og hvordan lagene fremsto som samlede og samstemte kollektiver. Dette har veldig lite å gjøre med individuelle styrker eller noens «unike egenskaper». Det var tydelig at i rugby er ingen over laget. Det handler om samhold og samarbeid, om å stå skulder ved skulder, rekke ut hånden, hjelpe, støtte og bære byrden sammen.

Det som er like klart er at den kollektive innsatsen er der med et klart formål: å vinne!

I «Legacy» av James Kerr beskriver forfatteren noen av de viktigste lederprinsippene til All Blacks, New Zealands ekstremt suksessrike landslag i rugby.

Ett av prinsippene er å ikke være for stor for de små tingene:

Sweeping the sheds.
Doing it properly.
So no-one else has to.
Because no-one looks after the All Blacks.
The All Blacks look after themselves.

All Blacks er kanskje det mest suksessrike idrettslaget noensinne. Over en periode på hundre år har de vunnet over 75 prosent av kampene. Systematiske og bevisste beslutninger og prioriteringer ligger bak suksessen. De har for eksempel jobbet hardt for å etablere en kultur basert på både individuell karakter og personlig lederskap. Filosofien deres er: «Better People Make Better All Blacks».

Én av måtene dette kommer til uttrykk på er i rutinen med å «feie i boden». Med «boden» mener de garderoben. Før de drar etter kampen, rydder verdenstoppene i rugby opp etter seg. De «feier boden» bokstavelig talt. Dette holdes frem som et eksempel på personlig ydmykhet, en av de viktigste All Blacks-verdiene.

All Blacks er en av de sterkeste merkevarene i verden. Jeg tror vi alle kan lære av dette. Hva vil min «merkevare» som leder være? Hva kjennetegner mitt lederskap, og hvordan kan jeg jobbe for å bli en enda bedre utgave av meg selv? Hvordan ber jeg om og mottar tilbakemeldinger som får meg til å se meg selv gjennom andres øyne? Dette er essensielle spørsmål for oss som ledere på individnivå, men like viktige for ledergrupper.

I mange organisasjoner finner vi negative og kyniske historier om ledergruppen. Jeg tipper vi alle har hørt dem: «elfenbenstårnet», «frakoblet» og «livsfjerne». Jeg tror det kritiske spørsmålet er: Lever ledergruppen som den lærer?

Mitt løfte er å sette denne diskusjonen på agendaen for laget mitt. Feier vi i «boden»? Er vi virkelig engasjerte, er vi tilstrekkelig samarbeidsvillige, og gjør vi det som er nødvendig for å øke kunnskapen til andre.

Hvis vi får dette til, tror jeg vi blir bedre mennesker og skaper bedre selskaper. Og ikke minst, vinnersjansene våre kan bli like gode som det All Blacks har vist!

Jeg lover en oppfølging på dette.

Klaus-Anders