Hvordan tenker du på tid?

Arbeid med endring og kontinuerlig forbedring preges av et sterkt ønske om å eliminere sløsing. Sløsing kan handle om plassbruk, antall trinn i en prosedyre eller noe som ikke skaper verdi fra kundenes perspektiv. Tid kan også være sløsing – spesielt hvis ting blir forsinket og går på tomgang i en kø et sted, eller bare beveger seg saktere enn de trenger å gjøre.

Jeg er opptatt av fart. Jeg mener fart er en dyd i seg selv, i det minste i arbeidslivet. Det å holde farten oppe sørger for at vi fokuserer på det som betyr noe. Fart bidrar automatisk til å prioritere hva som faktisk må gjøres.

Vi gjennomfører en stor endring i Kredinor. Etter min erfaring blir det nesten et valg mellom å jobbe veldig hardt i en kort periode og å jobbe like hardt i en lengre periode. Hvis vi setter en ambisiøs frist, blir resultatet fokus og oppmerksomhet på det som betyr noe. Hvis fristen er mindre ambisiøs, blir ikke arbeidsmengden mindre. Du jobber bare veldig hardt i lengre tid for til slutt å havne på samme sted.

I 2010 var jeg finansdirektør i et selskap som kjørte i full fart mot en notering på Oslo Børs. Jeg begynte i min nye rolle som finansdirektør 20. mai. På min første dag møtte jeg investeringsbanker, advokater, revisorer og rådgivere. Meldingen fra våre eiere var at noteringen skulle skje 20. oktober og «utsettelse er ikke et alternativ». Det var en veldig stram prosess, spesielt gitt der vi var som selskap og mengden arbeid som lå foran oss. Til tross for arbeidsmengden, kompleksitet og ulike hindringer, leverte vi. Det var riktignok to dager for sent, 22. oktober, men vi ble tilgitt.

I mange organisasjoner er aktivitet synonymt med fremgang. Å være opptatt er et tegn på suksess. Det er derfor tid er viktig. Hvis vi ønsker å oppnå reell fremgang, må ledere sette et klart mål med en klar frist. Det koker ned til at en stram frist mest sannsynlig gir deg nesten det samme, men med mindre ressursbruk.

Samtidig: I jaget etter å levere og fullføre ting i tide, kan noe også gå tapt. Vi må huske å være til stede, ta en pause og reflektere over omgivelsene og menneskene vi er glade i.

Sannsynligvis er sannheten et sted i midten, at det ene perspektivet ikke kan utelukke det andre. Noen ganger må vi skape en følelse av at ting haster ved å tenke på tid som noe vi bruker. Andre ganger bør vi fokusere på tiden vi får, på å være til stede og glede oss her og nå. Som så ofte ellers handler det om å finne balansen.

Klaus-Anders