Om forholdsmessighet i innfordringsprosessen

Også bagatellmessige fordringer skal betales

Forholdsmessighet har stor betydning for å avpasse sanksjoner med formålet. Innenfor offentlig forvaltning passer prinsippet best. Innenfor privatrettslige økonomiske forpliktelser er prinsippet ikke velegnet fordi innfordringsprosessen er lovbestemt.

Vår administrerende direktør, Tor Berntsen gjør her rede for hvordan forholdsmessighet spiller inn ved håndtering av et ubetalt krav på kr 21,-, for en bompassering.

Hvor skal beløpsgrensen gå for krav som sendes til inkasso?

Skal beløpsgrensen være på kr 100, 200, 500 eller kanskje 1000 kroner? Skal det være slik at krav om bompenger må droppes fordi kravet er på kr 21,-? Er det mindre moralsk for en bedrift/virksomhet som baserer sine leveranser på stort volum og lave enhetspriser å fastholde retten til sine krav enn det er for andre som har beløpsmessig høye krav som sendes til inkasso? Det er også åpenbart at jo mindre gjelden er, desto lettere er det for skyldner å bli kvitt den. Inndrivelse av små beløp er derfor ikke støtende i inkassolovens forstand. Svært få er i en slik økonomisk situasjon at en fordring på kr 21,- ikke kan betales.

“Bagatellfordringer” skal også betales

Det er kun èn måte å innfordre utestående krav på, og den er fastsatt av Stortinget. Alternativet er å avskrive beløpet, noe som ville medført et samfunnsøkonomisk problem i tillegg til at betalingsmoralen blant borgerne ville blitt redusert.

Ernst Moe, dommer ved Stavanger tingrett, skriver om innfordringer av bagatellfordringer «Det har hendt at enkelte fordringshavere har sendt bagatellbeløp til rettslig inkasso. I et brev til inkassolovutvalget som er referert i utredningen s. 46 opplyses det at en ved lensmannskontorene har hatt mange tilfeller der det er tatt ut «forliksklage, utleggsforretning og tvangsauksjon for gjeldsbeløp på 15 kroner». Det er åpenbart at skyldnere kan oppleve dette som urimelig fordi sakskostnadene ved uteblitt betaling blir uforholdsmessig høye. Her må en allikevel ikke glemme at utgangspunktet for vurderingstemaet «god inkassoskikk» er at skyldneren er ansvarlig for å betale sine forpliktelser.

Det følger også av rundskriv G106/89 at inndriving av bagatellfordringer må kunne skje uten å bli sett på som brudd på god inkassoskikk. Departementet uttaler i samme rundskriv at «Etter Departementets syn vil det heller ikke være i strid med god inkassoskikk overfor skyldner å pådra saken uforholdsmessig store kostnader. Skyldner vil likevel bare være forpliktet til å erstatte nødvendige kostnader, inkassoloven § 17 første ledd.»

En restriksjon på inndrivingsadgangen av små fordringer vil skape store problemer for fordringshavere som har et stort antall utestående fordringer som hver for seg er ubetydelige, men som totalt sett representerer store verdier. Samfunnet kan ikke være tjent med og ønsker heller ikke at en ikke kan kreve betaling for bompengepasseringer fordi beløpet er lite. Ingen er vel tjent med at det er opp til den enkelte å avgjøre om betaling skal skje. Eier man en bil eller på annen måte disponerer en, så må valget være å betale for passeringskostnaden eller la være å passere bomstasjoner.

Lovregulert område – inkassoloven og tvangsfullbyrdelsesloven

Samfunnet kan ikke akseptere at betalingsplikten blir den enkeltes ansvar. Det er av stor betydning for den alminnelige betalingsmoral at skyldnere ikke skal kunne undra seg plikten til å gjøre opp for seg. Inkassoloven og tvangsfullbyrdelsesloven regulerer tiltakene som iverksettes ved betalingsmislighold og det uansett om kravene er store eller små. Gebyrsatsene som det offentlige krever ved tvangsinndrivelse varierer ikke med kravets størrelse. På det utenrettslige nivå regulerer inkassoforskriften salærenes størrelse basert på kravets størrelse.

I dette konkrete eksemplet har skyldner akseptert å motta fakturaen på VIPPS. Skyldner har mottatt inkassovarsel, betalingsoppfordring og utleggsbegjæring. Alt er sendt per post til oppgitt adresse. Det er samme adresse som namsmannen har benyttet. Det fastholdes at kravene er sendt på betryggende måte og at de har kommet til skyldner. Ingen brev som er avsendt til skyldner har kommet i retur.

Kostnader ved rettslig inndriving av et krav på kr 21,-

Beløpet er økt fra kr 21,- til kr 4265,77 hvorav kr 875,- er en erstatning for oppdragsgivers utenrettslige kostnader (inkassosalær) og kr 1412,50 er erstatning for sakskostnader (tilleggs salær). Kr 1921,- er rettsgebyr til staten. Inkassosalæret er beregnet ut fra inkassoforskriften §§ 2-2 og 2-3. Til anførselen om at det ikke er greit å påføre kr 4000,- i kostnader når hovedstolen er på kr 21,- anføres at ordinær inndrivelse av bagatellfordringer ikke er i strid med god inkassoskikk. Dette fremgår som nevnt over av forarbeidene til inkassoloven og i rundskriv G-106/89. Det gjelder ikke noe krav om forholdsmessighet.

Finanstilsynet har i brev av 19.06.2018 (Ref. 18/4351) uttalt at: «Et velfungerende kredittmarked bygger på en forutsetning om at skyldnere betaler sine gjeldsforpliktelser. Dersom dette ikke skjer frivillig, har lovgiver gitt kreditor anledning til å bringe saken inn for rettslig inndriving, med de ekstra kostnader dette innebærer for skyldner». Når det gjelder beløpsmessige grenser for oversendelse av krav til rettslig inndrivelse vises det til departementets uttalelser som er gjengitt over, hvor det fremgår at også «bagatellfordringer kan inndrives i inkassoprosessen med uforholdsmessig høye kostnader, så lenge disse er nødvendige»

Etter fast praksis er det ikke i strid med god inkassoskikk eller tvangsfullbyrdelsesloven å kreve fordringshavers inndrivings og sakskostnader erstattet med fulle beløp. Det er ikke i strid med god inkassoskikk å belaste sakene med tariffmessig salær uten særskilt vurdering av forholdsmessigheten mellom hovedkravet og salærets beløpsmessige størrelse. Lovlig salær beregnes på grunnlag av hovedkravets størrelse etter en tabell med satser som fastsettes av departementet basert på prisutviklingen i Norge. Sakskostnader for uttak av utleggsbegjæring er belastet i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven med forskrift.

Myndighetene og kompetansen til å overprøve inkassoforetakenes krav på å få dekket kostnader ved rettslig inndrivelse ved tvangsfullbyrdelse tilligger i første instans hos namsmannen, jfr inkassoloven §21. Skyldner må selv fremme innsigelser i forbindelse med at utleggsbegjæringen blir forelagt hvis vedkommende har innsigelser mot denne.

Betydningen av forsendelsesmåte for inkassosaker

Faktura for de kr 21,-,  er sendt med Vipps, en kanal som er godkjent forsendelsesmåte. Vipps og Digipost er et tilbud fordringshaver har for utsendelse av faktura og kunden kan velge å akseptere for dette ved å åpne for digital forsendelse gjennom disse kanalene. Hvis adressaten lar være å tilegne seg innholdet må det være vedkommendes egen risiko. Den enkelte, som skyldner av de kr 21,-har gjort, er å etablere tjenestene for egen del. Da er det påregnelig at faktura mottas gjennom denne kanalen. Alle andre henvendelser i saken har for øvrig skjedd på papir.

Samvirkeforetak og inkassovirksomhet

Inkassovirksomheten i Kredinor drives på kommersielt grunnlag og målet er økonomisk overskudd. Det er også en forutsetning for å kunne bedrive slik virksomhet. At Kredinor er organisert som et samvirkeforetak hvor medlemmene er kunder er ikke problematisk med hensyn til egeninkasso. Ingen medlemmer har bestemmende innflytelse over Kredinor. Ethvert medlem har en stemme, og det er ikke noe grunnlag for å likestille Kredinors inkassovirksomhet med egeninkasso. At samvirkeforetaksmodellen gir anledning til utdeling av utbytte gjør ikke dette annerledes. Forholdet kan sammenlignes med et aksjeselskaps utbytte til sine aksjonærer og har ingenting med egeninkasso å gjøre.

 

Ta gjerne kontakt!

Portrett av Ingjerd Thurmer, Markedssjef i Kredinor

Ingjerd Thurmer

Mobil   41640797

Epost   Ingjerd.Thurmer@kredinor.no

Markedssjef